Diskriminering- og Tilgjengelighetsloven

I Norge er det i dag et fragmentert lovverk for likestilling og tilgjengelighet. Det har blitt gjort og gjøres framdeles et omfattende arbeid for at Norge skal få et vern mot forskjellsbehandling. Et ledd i dette arbeidet er Diskriminering- og Tilgjengelighetsloven (DTL) som trådde i kraft 01.01.09. Jeg var i forrige uke på et kurs på Høgskolen i Akershus på denne loven i regi av nasjonal pådriver. Dette er en ny lov som omfatter de fleste områdene hvor NTNU har aktivitet, og dermed er det viktig for NTNU som institusjon og samfunnsaktør å skaffe seg kunnskap om den. Det foreligger per dags dato ingen saker behandlet med hjemmel i loven - men det ventes at den vil bli prøvet relativt snart.

Loven handler først og fremst om en rett for å ikke bli ekskludert, og det er en sivilrettslig lov, altså ingen straffelov. Dette kalles innen jus for en "negativ rettighet", altså retten til å ikke bli diskriminert. Det finnes flere lover i Norge som har den samme tematikken; Likestillingsloven, Arbeidsmiljøloven, i tillegg er det deler av blant annet Universitet- og Høgskoleloven og Plan og Bygningsloven som omfatter diskiminering og tilgjengelighet.

Det DTL bringer som er nytt er et generellt forbud mot forskjellsbehandling av mennesker, og en plikt til å tilrettelegging for mennesker som har behov for dette. Jeg vil gå gjennom noen av hovedpunktene i loven som går på dette.

Loven definerer to typer diskiminering; indirekte og direkte diskriminering. Indirekte diskriminering vil si at en person blir forskjellsbehandlet ved forhold, regler eller bestemmelser. Dette kan gjerne være av mangel på kunnskap om temaet. For NTNU vil det være nærliggende å se på opptaksvilkår, søknad- og ansettelsesprosedyrer samt praksis og regler rundt eksamen. Dette er ting som tilsynelatende er nøytrale, men som i praksis kan være diskriminerende. Direkte diskiminering vil være en handling eller unnlatelse av handling som diskriminerer en person. Et eksempel er at en student blir stengt ute fra et studieprogram fordi han har en funksjonsnedsettelse

På tilrettelegging har loven to ulike tilnærminger; plikt til individuell tilrettelegging og en plikt til generell tilrettelegging. Plikten til individuell tilrettelegging er i og for seg selvforklarende. Dersom en student har behov for spesiell tilrettelegging i sitt studium, er NTNU som pliktsubjekt pålagt å tilrettelegge for studenten slik at vedkommende får samme muligheter som sine medstudenter. En spennende problemstilling her kan være følgende: En student krever muntlig eksamen som følge av en funksjonsnedsettelse, men instituttet kan på grunn av økonomiske årsaker gjøre dette. Studenten kan da klage inn dette (saksgangen vil jeg komme tilbake til senere). Plikten til generell tilrettelegging er en plikt som pålegger pliktsubjektet (dvs. NTNU) en Universell utforming (UU). Universell utforming er utforming av produkter og omgivelser slik at det kan brukes av flest mulig mennesker, og at det dermed ikke er behov for spesialtilpasning for brukere.

I og med at DTL er en sivilrettslig lov, er saksgangen i utgangspunktet ikke lagt til domstolene. Likestilings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Likestillings- og diskrimineringsnemnda er opprettet for å håndheve DTL, som et sivilrettslig organe. Dette medfører at dersom en student ser seg diskriminert, vil det være følgende saksgang:
 

En student er utestengt fra studieprogram ved NTNU på grunn av at han sitter i rullestol. Han klager dermed avgjørelsen til NTNU sentralt, og dette behandles av f.eks klagenemnda ved NTNU. Det vil antakeligvis være stor sannsynlighet for at saken vil bli løst på dette nivået, men dersom en ikke kommer frem til en løsning kan studenten klage saken inn for LDO. Ombudet vil deretter komme med en uttalelse; det foreligger et brudd på loven, eller at det ikke er funnet brudd på loven. Ved et medhold i studentens klage, vil virkemidlene som kommer av denne kjennelsen være sanksjoner og reaksjoner, altså ingen bot eller lignende straff.

Videre kan denne uttalelsen klages inn til LDN. Nemnda kan her velge å komme med et vedtak til fordel eller mot klager. I denne delen av prosessen er det viktig å anmerke at studenten som klaget ikke lenger er involvert, og vil ikke bli berørt av den videre saksgangen (bortsett fra resultatet...). Dersom det videre finnes grunn til å klage på vedtaket, vil staten ved LDN klages inn for retten med en vanlig juridisk saksgang.

I behandlinger av klagesaker, vil det være en avveining av hvilke faglige begrunnelser som ligger bak klagen, og om tilretteleggingen vil medføre en uforholdsmessig byrde for pliktsubjektet. Dette kan være sikkerhetsmessige, økonomiske eller andre ressursmessige hensyn.

Det er varslet fra statlig hold at det i fremtiden vil komme forskrifter på Universell utforming, slik at ikke bare begreper, men nå også standarder kan anvendes av arkitekter, ingeniører og systemutviklere for å lette og øke bruk av universell utforming. Videre er det uttalt fra regjeringen at det vil komme en suksessiv gjennomgang av statlige institusjoner for å få på plass universell utforming. Først i rekken i denne arbeidet er skoler og barnehager, deretter kan det være universitet- og høgskolesektoren sin tur for å få på plass en større anvendelse av universell utforming.

Lenker:
Diskriminering- og Tilgjengelighetsloven
Universell Utforming
Høgskolen i Akershus